Definition/Nb

Sammendrag

Dette dokumentet definerer «frie kulturelle verker» (free cultural works) som verk eller uttrykk som fritt kan studeres, brukes, kopieres og/eller endres av hvem som helst, til hvilket formål som helst. Det beskriver også visse akseptable begrensninger, som tar hensyn til eller beskytter disse grunnleggende friheter. Definisjonen skiller mellom frie verk og frie lisenser, som kan brukes for å beskytte et fritt verks juridiske status. Definisjonen er ikke en lisens i seg selv; den er et verktøy for å bestemme om et verk eller en lisens skal betraktes som «fri».

Innledning

Sosiale og teknologiske framsteg gjør det mulig for en voksende del av menneskeheten til å ha tilgang til, skape, forandre og publisere ulike typer arbeider – kunstverk, forsknings- og utdanningsmateriell, programvare og artikler. Kort sagt: alt som kan representeres i digital form. Mange sammenslutninger og fellesskap har blitt skapt for å utøve disse nye mulighetene og skape en stor mengde kollektivt gjenbrukbare verk.

Uansett hvilke felter de virker innen, og uansett status som amatør eller profesjonell, har de fleste opphavsmenn en sann interesse av å foretrekke et økosystem der verk kan spres, gjenbrukes og bearbeides på kreative måter. Jo lettere det er å gjenbruke og bearbeide et verk, jo rikere blir våre kulturer.

For å forsikre om at dette økosystemet fungerer smidig bør opphavsmennenes verk være frie. Med frihet menes her:

• friheten til å bruke verket, og nyte fordelene av å bruke det
• frihet til å studere verket, og bruke kunnskapen som er tilegnet ved hjelp av det
• frihet til å skape og spre flere utgaver fullstendig eller delvis, av informasjonen eller uttrykket
• frihet til å endre og forbedre verket, og å spre det forbedrede verket videre

Disse frihetene burde være tilgjengelige for alle, hvor som helst og når som helst. De burde ikke begrenses av hvilken sammenheng verket brukes i. Kreativitet er handlingen i å bruke en eksisterende ressurs på en måte ingen tidligere hadde tenkt på.

I de fleste land opprettholdes imidlertid ikke disse frihetene. I stedet undertrykkes de av lover som vanligvis kalles opphavsrettslover. De betrakter opphavspersonene som gudelignende skapere, og gir dem et eksklusivt monopol over hvordan «deres materiell» kan gjenbrukes. Denne eneretten hindrer kulturen i å blomstre, og hjelper ikke opphavspersonenes økonomi i like stor grad som den beskytter de mektigste forlag- og produksjonsselskapenes firmamodell.

Til tross for disse lovene kan opphavspersoner gjøre sine verk frie gjennom å velge blant en mangfold av juridiske dokumenter kalt frie lisenser. Når en opphavsperson velger å slippe sitt verk under en fri lisens innebærer det ikke at denne mister sine rettigheter til det, men gir alle andre de frihetene som listes opp ovenfor.

Det er viktig at verk som hevdes å være frie i praksis og uten risiko tilbyr de nevnte frihetene. Det er derfor vi nedenfor gir en eksakt definisjon av frihet for lisenser og for verk.

Å definere verk som frie

Dette er en definisjon av frie kulturelle verk. Vi oppmuntrer opphavspersoner som beskriver sine verk til å henvise til denne definisjonen som «Dette er et fritt lisensiert verk, slik det beskrives i Definisjonen av frie kulturelle verk». Om man ikke liker begrepet «frie kulturelle verk» kan man bruke det mer generelle begrepet «fritt innhold», eller henvise til en av de eksisterende bevegelsene som beskriver lignende friheter i mer spesifikke sammenhenger. Vi oppfordrer også til å bruke noen av de opphavsrettsfrie logoene og knappene for frie kulturelle verk.

Man skal være oppmerksom på at en slik beskrivelse ikke gir de rettighetene som beskrives i denne definisjonen. For at et verk skal kunne være helt fritt må det benytte en av de frie kulturlisensene, eller alternativt ikke dekkes av opphavsrett (utløpt vernetid eller at opphavspersonen dediserer verket som "offentlig eiendom", dvs. fraskriver seg alle de opphavsrettighetene som han eller hun kan fraskrive seg i sin jurisdiksjon (eller i den jurisdiksjonen han/hun velger å frisette verket i)).

Vi fraråder å bruke andre begreper for å identifisere frie kulturelle verk, som ikke gir en klar definisjon av frihet. Eksempler på slike er åpent innhold (Open Content) og fri tilgang (Open access). Disse begrepene brukes ofte for å referere til innhold som er tilgjengelig under «mindre restriktive» krav enn de eksisterende opphavsrettslovene, eller for verk som er «tilgjengelige på Internett».

Definisjon av frie kulturelle lisenser

Lisenser er juridiske instrumenter som gjør det mulig for eieren av et verk å overføre sine rettigheter til andre. Frie kulturelle lisenser fjerner ikke rettigheter – det er alltid valgfritt å godkjenne dem, og om de godkjennes, gir de friheter som opphavsrettslover i seg selv ikke gir. Når en slik lisens aksepteres av brukeren, innebærer ikke denne aksepten at eksisterende unntak, avgrensninger eller friheter som brukeren har etter loven blir redusert eller begrenset. Altså, brukeren mister ingen av de rettighetene han eller hun allerede har fra før.

Grunnleggende friheter

For at en lisens skal betraktes som fri ifølge denne definisjonen, må den uten begrensninger oppfylle følgende kriterier:

• Friheten til å bruke og framføre verket: Brukeren må tillates å bruke verket på alle måter både privat og offentlig. For de typer verk der dette er relevant burde denne friheten inkludere all avledet bruk («relaterte rettigheter»), som framføring eller tolkning av verket. Det må ikke være unntak for for eksempel religiøse eller politiske interesser.
• Friheten til å studere verket og bruke informasjonen: Brukeren må tillates å studere verket og bruke kunnskapen hentet fra verket på en hvilken som helst måte. Lisensen kan for eksempel ikke hindre «reverse engineering».
• Friheten til å spre verket i flere eksemplarer: Kopier skal kunne selges, byttes eller gis bort gratis, både som del av et større verk, i en samling eller selvstendig. Det må ikke være noen begrensning på mengden informasjon som kan kopieres. Det må heller ikke finnes begrensninger på hvem som kan kopiere informasjonen eller hvor den kan kopieres.
• Friheten til å spre bearbeidinger av verket: For å gi alle muligheten til å spre et verk, må ikke lisensen begrense friheten til å spre modifiserte utgaver (eller, for fysiske verk, et verk som på en eller annen måte er derivert fra originalen), uavhengig av hvilken hensikt forandringene har. Visse restriksjoner kan imidlertid tas i bruk for å beskytte disse grunnleggende rettighetene eller for å bevare opphavspersonens ideelle rettigheter (se nedenfor).

Akseptable begrensninger

Ikke alle innskrenkninger som gjelder bruk eller spredning av verket hindrer de grunnleggende frihetene. Spesielt anses krav til å erkjenne opphavsmannen, for «symmetrisk samarbeid» (dvs. copyleft) og til å beskytte de grunnleggende frihetene som akseptable begrensninger.

Definisjon av frie kulturelle verk

For at verk skal anses som frie, må de enten legges under en fri kulturell lisens, eller så må deres juridiske status tillate de samme grunnleggende frihetene som foreskrives ovenfor. Dette kravet er imidlertid ikke tilstrekkelig for å regne verket som fritt. Et spesifikt verk kan være ufritt på andre måter som begrenser de grunnleggende frihetene. Dette er de ytterlige kravene som må oppfylles for å regne et verk som fritt:

• Tilgjengelig kildedata: Når et verk er oppnådd gjennom samling eller prosessering av én eller flere kildefiler, burde all tilgjengelig kildedata også være tilgjengelig sammen med verket under samme forutsetninger. Dette kan være notene til et musikkstykke, modeller brukt for scenografi, data for vitenskapelige skrifter, kildekode til dataprogrammer eller annen lignende informasjon.
• Bruk av et fritt format: For digitale filer, burde formatet verket gjøres tilgjengelig på ikke omfattes av patenter, med mindre en verdensomfattende, ubegrenset og ugjenkallelig royalty-fri tillatelse til å bruke den patenterte teknikken er gitt. Ufrie format finnes iblant av praktiske grunner, men et eksempler i et fritt format må være tilgjengelig for å regne verket som fritt.
• Ingen tekniske begrensninger: Verket må være tilgjengelig i en form der ingen tekniske hindre brukes for å begrense frihetene som foreskrives ovenfor.
• Ingen andre begrensninger: Verket må i seg selv ikke dekkes av juridiske restriksjoner (patenter, kontrakter, etc.) eller begrensninger (som personvernsrettigheter) som kan hindre frihetene som foreskrives ovenfor. Et verk kan ta i bruk eksisterende juridiske unntak (for å sitere opphavsbeskyttede verk), men kun de deler av det som er utvetydig frie utgjør et fritt verk.

Med andre ord: Når den som bruker et verk ikke juridisk eller praktisk kan utøve sine grunnleggende rettigheter, kan ikke verket anses for, og bør ikke kalles for «fritt».

Ytterligere lesing

• Lisenser (engelsk). Diskusjon rundt individuelle lisenser og hvorvidt de stemmer overens med denne definisjonen.
• Historikk (engelsk). Informasjon om denne sidens opphavspersoner og bakgrunn.
• OSS (engelsk). Spørsmål og svar.
• Portal:Indeks (engelsk). Emnespesifikke sider om frie kulturelle verk.

Versjoner

Nye versjoner av denne definisjonen vil slippes så snart det er konsensus (direkte eller gjennom avstemning, i forhold til skribentprosessen) har blitt oppnådd rundt foreslåtte endringer. Nummereringen vil bli 0.x for utkast, 1.x, 2.x, osv. for større forandringer, x..1, x.2, osv. for mindre endringer. En mindre endring innebærer at teksten endres på en måte som ikke påvirker de eksisterende eller hypotetiske lisensene som omfattes av denne definisjonen.